Intervju med Jaume Ferrer Lalanza
Du prøver sannsynligvis å begrense mat som inneholder mye fett og sukker eller søppelmat i kostholdet ditt for å unngå overvekt, og det er helt riktig å gjøre.
Sannheten er at søppelmat ikke bare påvirker kroppen vår, men hjernen vår også. Søppelmat har vist seg å ha angstdempende og antidepressive effekter på dyr som er i veldig stressende tilstander. Dette kan være grunnen til at det å se en film med favorittsøppelmaten din ser ut til å være en enkel løsning for følelsesmessige problemer. Å spise søppelmat kan midlertidig distrahere oppmerksomheten fra livsproblemer, men det løser ikke årsakene til stress. Det som er enda mer interessant, er at vedvarende inntak av søppelmat demper noen mekanismer i belønningssystemet og kan redusere preferansen for andre belønninger (les mer om effekten av søppelmat: Link).
Men kan søppelmat til og med redusere ønske om sex?
For å få svaret har vi intervjuet Jaume Ferrer Lalanza. Han er postdoktor ved Norges arktiske universitet (UiT) sin Behavioral and Translational Neuroscience-gruppe, hvor han undersøker risikoene overdrevent konsum av søppelmat kan påføre hjernens belønningssystem. Før han kom til UiT forsket han på effekten av livsstil på hjernefunksjon og helse mens han fullførte sin doktorgrad i helse- og idrettspsykologi ved Universitat Autonoma de Barcelona (UAB).
Pint of Science: Jaume, reduserer søppelmat sexlysten?
Jaume: Som du allerede vet, forårsaker overdrevent inntak av søppelmat fedme. Det har også negativ påvirkning på belønningssystemet og kan redusere preferansene for andre belønninger. Høyfettdietter og fedme kan påvirke reproduktive funksjoner, og overvekt er en risikofaktor for infertilitet hos både kvinner og menn. Derfor er det mulig at søppelmat også påvirker seksuell atferd. Vitenskapelige data om dette temaet er imidlertid svært begrenset, og vi vet foreløpig ikke den eksakte effekten søppelmat har på seksuell atferd. Kanskje jeg kan gi deg et bedre svar etter at jeg har fullført min nåværende forskning.
PoS: Kan du fortelle oss litt mer om ditt pågående prosjekt?
J: Vi ser etter de nevrologiske mekanismene bak en eventuell negativ påvirkning fra inntak av søppelmat på belønningssystemet. Spesielt ser vi etter nevronale og atferdsmessige endringer i følsomhet for belønninger utover betinget belønning fra mat og sex. Med andre ord, i prosjektet vårt, ønsker vi å studere hvordan hjernen er i stand til å behandle naturlige belønnende stimuli som sex når den er lei av søppelmat. Kort fortalt handler prosjektet som jeg jobber med som postdoktor om søppelmat og hjernens belønningssystem og er EU-finansiert av et Marie-Curie-stipend (Link).
PoS: Hvordan kom du på dette prosjektet?
J: Som du allerede vet, er fedme en av de største folkehelseutfordringene i det 21. århundre. Overvekt og fedme har nådd epidemiske nivåer og utbredelsen øker hver dag. Inntak av søppelmat er en av de viktigste årsakene. Det er overraskende at selv om de fleste av befolkningen kjenner til den usunne risikoen ved overspising av søppelmat, er det svært vanskelig for mange mennesker å stanse overspisingen. Derfor mistenker vi at denne typen mat kan påvirke ikke bare stoffskiftet vårt, men også hjernen vår og de nevrologiske mekanismene som behandler belønnende stimuli, fra motivasjon til nytelse.
PoS: Hvorfor er forskningen din viktig og hvilke mulige anvendelser vil den ha i den virkelige verden?
J: Prosjektet vårt vil bidra til å forstå hvorfor søppelmat blir overkonsumert i samfunnet vårt. Det er første skritt til å etablere politiske tiltak for å regulere søppelmatindustrien, dens forbruk og distribusjon. Hvis vi for eksempel finner ut at søppelmat påvirker det nevrologiske grunnlaget for belønningsprossesering, kan myndighetene presse matindustrien til å redusere mengden fett og sukker, forby visse produkter i skolens kantiner eller øke skatten på søppelmat. I noen land er det allerede avgifter på sukkerdrikker.
Å vite hvordan en belønning påvirker prosesseringen av andre belønninger generelt øker vår forståelse av belønningssystemet. Det vil også bidra til å forbedre terapimetoder for vekttap og til og med for rusforstyrrelser. For eksempel kan resultatene av dette prosjektet kaste lys over folks vanskeligheter med å følge en kaloribegrensningsdiett, fordi det kanskje ikke bare handler om kalorier, men om nytelse.
PoS: Hva er din vurdering av påstanden om at "Junk food-avhengighet kan sammenlignes med narkotikaavhengighet"?
J: Dette er et hett tema uten et klart svar og mangfold av meninger i det vitenskapelige miljøet. På den ene siden kan effekten av søppelmat på det dopaminerge systemet, systemet som aktiverer følelsen av belønning under ulike, vanligvis hyggelige aktiviteter, tyde på at overdrevent inntak av søppelmat har lignende effekter på hjernen som narkotikamisbruk (jeg anbefaler å lese mer om det her: Link). På den annen side er de kliniske kriteriene for rusforstyrrelser noen ganger vanskelige å anvende på søppelmat, og det er flere signifikante forskjeller mellom for eksempel kokainavhengighet og «søppelmatavhengighet» på klinisk nivå. Jeg anbefaler også en interessant vitenskapelig leder skrevet av en forsker som argumenterer til fordel for teorien om matavhengighet og en annen imot (Link).
PoS: Hva begeistrer deg med arbeidet ditt?
J: Den beste delen av arbeidet mitt er å kunne svare på spennende spørsmål om hjernen vår og oppførselen vår. Hvorfor gjør vi det eller det?
Med hvert forskningsprosjekt kan vi selvfølgelig bare finne en liten del av puslespillet om menneskelig atferd og dets nevrofysiologiske mekanismer. Men når alle vitenskapelige samfunn jobber sammen, vokser kunnskapen vår eksponentielt og menneskeheten utvikler seg og utvikler seg mot en lovende fremtid. Jeg liker veldig godt å være en del av det. Og selvfølgelig liker jeg å jobbe i laboratoriet: å studere nye teknikker og formulere nye hypoteser basert på tidligere arbeid fra mine kolleger.
PoS: Og hva vil du forbedre i arbeidet ditt eller i forskerens arbeid generelt?
J: Jeg vil benytte anledningen til å understreke at vitenskap ikke er en hobby og ikke er så lett som det ser ut ved første øyekast. Fra mitt ståsted bør den vitenskapelige karrieren profesjonaliseres med bedre arbeidsforhold. Her i Norge har heldigvis forskere et godt arbeidsmiljø og gode forhold, men det er ikke regelen for andre europeiske land. De dårlige arbeidsforholdene og mangelen på jobbsikkerhet mange unge forskere står overfor hindrer balansen mellom arbeids- og familieliv og øker forekomsten av psykiske lidelser(Link).
PoS: Dette er dessverre sant og viktig å få frem. Det siste spørsmålet handler ikke om vitenskap. Vi er rett og slett nysgjerrige på å vite hva du liker å gjøre når du ikke jobber med forskning?
J: Forskere er ikke rare mennesker, noen av oss har faste rutiner og andre har spennende liv. Kanskje det kan høres sjeldent ut, men min lidenskap utenfor akademia er bilverdenen, og hvem vet, kanskje i fremtiden kan jeg kombinere "psykologisk vitenskap og biler". En annen av mine hobbyer er sport, jeg elsker å sykle og etter å ha bodd i Tromsø, langrenn også. Jeg liker også en god roman med et glass vin og å ta bilder fra mine eventyrreiser.
Så ja, jeg er en ganske gjennomsnittlig fyr som du kan finne i supermarkedet eller på en pub, men i stedet for å jobbe på et kontor eller kjøre bybuss, går jeg hver dag til et laboratorium på universitetet.